torsdag 8. juli 2010

Om å være ærlig..




Dette har skjedd:
Jeg og min mamma deler en fasinasjon for Slettvoll. (For min del aner jeg ikke hvor den kommer fra, da den ligger litt høyere i prisklasse enn det jeg foretrekker).
Da mamma fylte år, og var travelt opptatt med husbytte, tenkte jeg at en liten oppmerksomhet fra Slettvoll kunne være en fin gave. Men som sikkert de fleste vet, så koster en liten oppmerksomhet fra Slettvoll en stor sum. Det endte opp med at jeg kjøpte et gavekort pålydende 400 kr. (Hos Slettvoll registrerer de gavekortene på mottakers navn inne på pc'n, så får man bare med seg et enkelt kort hvor det bare står til og fra)
Strålende fornøyd går jeg ut av butikken, setter meg i bilen og kjører hjem. Men som et lyn fra klar himmel slår det meg; mamma flytter fra et stort hus, til et som er mindre. Hun har allerede nok problemer med å få plass til alle sine ting, og så kommer jeg her med enda mer!? Dobbelsukk, hvor fjern kan man være...
MEN - Enkel løsning på problemet; jeg beholder gavekortet, og mamma får et deilig måltid ute med sine tre barn. Det må da passe midt i blinken for ei mor hvis to av barna bor for seg selv?
Midt i blinken både for mamma og meg. Jeg får en god unnskyldning overfor mannen til å gå og handle på Slettvoll ;o)



I går:
Mannen blir motvillig med inn på Slettvoll, da jeg påstår innstendig at "det tar bare to min!"
Jeg saumfarer butikken etter noe jeg kan bruke 400 ,- uten de store ekstra kostnader. Mannen oppdager fort en fin kurv, til den nette sum av 390,-.
"Joo, den var grei den" sier jeg, etter såvidt et lite kast med øynene i mannens retning.
"Skal bare se hva mer de har", sier jeg
Jeg oppfatter ikke mannens sukk, og det at han sikkert tenker "skal bare, skal bare".
Når øynene begynner å bli slitne og lei av å kikke på alt for høye prislapper, og mannen for lengst har gått ut, plukker jeg med meg kurven og går til kassa. den var da tross alt veldig fin, og ganske rimelig i forhold til de andre kurvene som koster 690, 870 og enda mer.
Jeg: Hei! Jeg har et gavekort her, som ligger inne på dataen tror jeg..? Det står registrert på Ellis Eliassen. (Som fra nå av er min mor)
Butikkdama: ja, skal vi see........hm...
Jeg (litt mer usikker): Jeg tror det ligger på dataen. Han mannen som ekspederte meg sist, skrev det inn på dataen, og ga meg et kort som ikke så ut som gavekort. Derfor trodde jeg at jeg ikke trengte å ta med kortet. (sannheten er at dette har jeg mistet, da det nesten er ett år siden det ble kjøpt)
Butikkdama: Et sånn kort? (viser akkurat det kortet jeg fikk)
jeg: Ja! akkurat sånn :o)
Butikkdama: Jeg finner deg inne på dataen, men jeg kan ikke se at du har noe utestående.
Jeg blir på dette tidspunkt litt overgitt over meg selv som eller utallige veskebyttinger i løpet av året, har klart å miste kortet.
Jeg: Det er egentlig min mor. Jeg kjøpte gavekortet pålydende 400 kr til henne, men så ombestemte jeg meg, og ga henne noe annet, og beholdt gavekortet selv.
Butikkdama: Jeg tror deg, men jeg klarer ikke finne noen ting på henne.
Etter mye om og men, henter butikkdama butikkmannen og forklarer situasjonen. Om Ellis Eliassen og gavekort og blablabla..
Vips! Butikkmannen trykker noe, og i forbauselse utbryter butikkdama: Hvordan gjorde du det!?
Butikkmannen, eplekjekk, blunker: Jeg skal vise deg etterpå.
Opptrinnet betød at mannen fiksa problemet, og jeg pustet lettet ut da jeg fikk bevist at butikkdama hadde all grunn til å tro meg, da jeg alltid snakker sant.
Butikkdama: Men hvor mye koster kurven? syv.....? (hundre var nok fortsettelsen)
Jeg viser lappen hvor det står 390.
Butikkdama: Nei, denne er feil! Det var alt for lite!
Jeg synes det begynner å bli nok spenning for dagen, og ser med et ødelagt håp i øynene etter butikkdama som forsvinner bort til de andre kurvene. Lommeboka venter på lønning, og mannen er ute av syne. hm..
"Nei, det stemmer visst! Det står det på de andre kurvene også! Det var utrolig billig!" halvveis roper butikkdama på tvers av butikken.
Kurven ble med meg ut av butikken og inn i bilen. Jeg sitter med en O.K. følelse etter at jeg fikk bevist at jeg snakker sant, noe jeg alltid gjør når jeg er ute blant folk.
Når vi parkerer hjemme, og kurven skal inn i varmen, oppdager jeg plutselig at det står 700,- på prislappen! OI! Men hva i all....?
Butikkdama hadde nok rett i at den egentlig kosta 700, noe som var hennes første instinkt. Hva tallet 390, som står på andre siden av lappen, står for, vet ikke jeg. Da det er sånn ,- tegn etter 700, og ikke noe sånn ,- tegn etter 390..
Gjort er gjort, og elg er elg sier jeg!
For et varp! :o)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Jeg setter stor pris på at du legger igjen en liten hilsen til meg. Tusen takk! :)