mandag 14. juni 2010


"Ikke drep meg!"





Sa to bedende øyne, på en skjelvende og litt småpjusk fuglekropp. Denne lille fuglen har til vanlig bopel i noe så praktisk og greit som ventilasjonskanalen til kjøkkenvifta i mitt kommende hus. Hunden fatta plutselig veldig interesse for bedet, og det peip.
Jeg kikka etter, og der lå denne lille skapningen. Den hadde rett og slett falt ut fra andre etasje, og ned i bedet.
"Åhuttetu", sa jeg.
"Ikke drep meg", sa den.
Doktor HeleneDyregod tredde fram, og vipsvapstjopp! Så var den trygt plassert (jaja, så trygt det går an i en ventilasjonskanal for kjøkkenvifte, uten noe form for deksel) i reiret sitt.
Jeg måtte klarte i stigen de fem metrene opp, stappe fuglen så godt inn jeg bare klarte og stappet så litt reirdotter inn for å "sikre" på best mulig måte. Stigen ble lagt på plass, hender ble vaska, og hunden, som til nå var innestengt, ble sluppet ut.
Helt til dette måtte gjøres i repeat.
Hunden bort i bedet. "Åhnei, det er en til!". Plukke opp krabaten (og dette var tydeligvis storebror, for han var ikke interessert i å bli holdt!). Opp med stigen. Inn med fuglen. Ned av stigen. Stigen på plass, og hender ble vaska.
Så kom det kritiske punktet; ville fuglemor godta ungene sine etter de hadde blitt dynket i skummel menneskeduft, eller ville ho bare fly sin vei?
Takk og lov.
Mor fløy inn, og ungene peip så man kunne høre de til månen. Det tyder på mat! :o)
Jeg skal ta en alvorsprat med fuglemor, slik at hun til neste år velger et tryggere sted for babyene sine.



Veldig dårlig bilde. Det er zoomet inn fra fem meter, mot en blå himmel i bakgrunnen.

Nå må jeg ut å snekre fuglekasser!


2 kommentarer:

  1. Hyggelig at du vil være med på min give away! :o)

    Ha en super fin kveld!

    SvarSlett
  2. haha, fantastisk! Du er god:)

    SvarSlett

Jeg setter stor pris på at du legger igjen en liten hilsen til meg. Tusen takk! :)