tirsdag 23. februar 2010

Vi skulle sette utfor bakken med skia. Mannen først, Nelli og jeg et stykke etter. Nelli gikk med meg først, før ho satte utfor og var på vei for å ta igjen mannen. Mannen som hadde vind i ørene, og blikket rettet fram, så og hørte ingenting. Jeg både så og hørte situasjonen for meg. For foran mannen, på veien, kom det en person syklende. I mitt hodet var Nelli så god i farta at ho bare spant ut av skisporet, og ut på veien, og løp halsende mot syklisten.
Nå skal det sies at jeg ikke er helt hundre på skøytinga mi enda, så når jeg da var på toppen av bakken, og klar for å sette utfor, så ropte plutselig munnen min ut noe som en advarsel. Men alt dette ble for mye. Før jeg visste ordet av det fikk jeg satt staven foran skien når den egentlig skulle vært bak. Og da stupte jeg. Så lang jeg var. Jeg stupte frem over skia.
Og på en utrolig keitete måte fikk jeg kommet meg opp, sjekket om noen så fallet, og fulgte etter de andre utfor bakken. Og når jeg kom i bunnen så hadde jo alt gått veldig bra. Nelli strålende fornøyd, og mannen også.
Mannen spurte lett om jeg slo meg. Jeg sier kjapt nei. Men mener ja. Jeg fikk jo litt vondt i stoltheten.

1 kommentar:

  1. He-he, ser det for meg : ) Godt det endte bra : )

    SvarSlett

Jeg setter stor pris på at du legger igjen en liten hilsen til meg. Tusen takk! :)